Jeg sitter her i skrivende stund og tenker, tenker over at det er en skremmende følelse bare av tanken. Fra i morgen av er det kun 5 måneder til Amalie fyller ni år. Den dagen jeg ble mamma før første gang, mange år tilbake med redsel, ytrygghet og ubevisst om hvordan Amalie skulle kjempe seg igjennom livet. Den tiden ble livet mitt snudd på hodet. På den tiden kunne jeg ha skrevet en bok om alt det jeg og Amalie var igjennom og opplevde en tøff kamp der vi nesten bare bodde på sykehuset – det var det nye hjemmet vårt. Vi ble sendt frem og tilbake hele tiden – som en liten ball som bare ble kastet rundt og aldri ville stoppe. Jeg fikk i hvertfall den beste gaven for åtte år siden, den dagen ga livet mitt mål og mening. Jeg fikk verdens beste datter i armene mine for første gang – der hun finn navnet sitt Amalie.

Det er veldig skummelt å tenke på hvor fort årene har gått. Det er en god tanke å tenke på hvordan Amalie klarte å kjempe seg igjennom alt hun måtte oppleve, hun ble også lagt i kunstig koma et døgn etter noen uker etter at hun mistet pappaen sin. Jeg har ikke ord på hvor tøft det var, å se den lille jenta min på to år ligge der med fult av ledninger rundt seg. Tårene kom og jeg klarte ikke mere – jeg var på bunnen men fikk styrke til å klare å passe på lille jenta mi. Nå har hun blitt den flotte, sterkeste, snilleste og flinke jenta jeg vet om. Hun har gitt meg så mye glede og jeg har ikke ord på hvor takknemlig jeg er som får være mammaen hennes og på hvor mye hun har lært meg alt innen sykdomsverden. Denne flotte jenta klarte å forandre meg til et bedre menneske og har vokst utrolig mye de siste åtte årene. Er det en ting jeg kommer til å være stolt av så er det Amalie – den stoltheten skal jeg alltid bære på for henne.

Jeg startet å blogge under navnet mammaine – det å være mamma til et sykt barn. Det var for å bevise at jeg skulle klare oppgaven med å være mamma til et barn som krevde mer enn andre. Det skal ingen selvfølge til at en 20 åring som ble alene med ansvaret to år etter skulle klare dette – men det visste jeg verden at jeg klarte. Det var veldig viktig for meg å bevise for meg at det var mulig. Jeg ville vise frem hvor stolt jeg var over jenta mi og at jeg var stolt over å være mamma til et barn som krevde mye ekstra. Så til dere som ikke hadde troen på meg den gangen, dere som prøvde alt for å ødelegge meg det klarte dere desverre ikke. Jeg vant med stor glede etter alt vi gikk igjennom på de to tøffeste årene. Jeg var langt nede på bunnen men jeg seiret meg opp igjen. Det er min oppgave å vise verden på hvor stolt jeg er over Amalie og den jenta jeg skapte og ikke minst kampen vi seiret igjennom som mor og datter.

Alle har grunn til å være stolt ovr barna sine, uansett hvilket syndrom de har – alle er like mye verdt uansett. Å det er veldig vanlig å bli like stolt av barn nummer to – som det første. Jeg har ikke ord på hvor glad jeg er i begge jentene mine, de er min store kjærlighet. Det vil alltid være unikt å spesielt å være mamma til to barn, der det ene krever litt mere enn det andre – men jeg er så heldig som får oppleve det. Den dagen Amalie ble født, det var den beste startet på livet mitt jeg kunne fått. Jeg var ingenting før jeg ble mamma for første gang.

Advertisements