Alle drømmer om å være lykkelig og ha den perfekte familien. Jeg kan endelig si for første gang på lenge at jeg har det bedre enn noen gang. Det tøffe valget om å flytte for 3 år siden, har vært det beste valget jeg noen gang har tatt. Jeg har hatt mye jeg kunne valgt å blogge om – men som jeg ikke har fortalt. Jeg har kommet til en punkt at jeg ønsker ikke å dele alt av fortid, for noe ønsker jeg å holde privat. Du kjenner mitt navn, men ikke min historie. Du har hørt hva jeg har gjort, men ikke hva jeg har opplevd – er det et ordtak som heter. Jeg har en hverdag jeg er veldig fornøyd med, to barn jeg ikke kunne vært foruten, en mann som er helt unik og et hjem jeg bare har drømt om. Etter mange år er livet mitt og barna endelig på stell. Jeg sitter også igjen med en vond følelse som blogger der det er andre mennesker som ikke ønsker meg noe godt – at de ikke ønsker at jeg skal smile eller lykkes.

Men en ting kan jeg si, jeg er ikke den personen jeg en gang var. Etter at jeg ble mamma så har jeg blitt sterkere, jeg har mere tro på meg selv og de valgene jeg tar. Jeg er den personen som ikke lar meg knekke sammen, for det skal mye til for at det skjer. For uansett hvor mange som ikke liker meg for den jeg er, både kjente og ukjente – så er det ingen som klarer å ødelegge hverdagen min. Både jeg, mine barn, og Thomas fortjener bedre, og ikke minst jeg fortjener det bedre.

Det er trist at det sitter mennesker der ute som er ute etter å gjøre hverdagen min verre, bare fordi deres egen hverdag ikke er noe lys. Jeg er heldig som har fått den gleden av at jeg sitter her med to fantastiske barn. Jeg angrer ikke en dag på det valget jeg tok om å beholde hverken Amalie eller Ane. De er de beste som har skjedd meg noen gang – jeg er heldig som får den tøffe oppgaven med å være mamma til et barn med spesielle behov – og til et barn som er helt frisk.

Alle skal få lov til å ha sine meninger og tanker – men det kommer alltid en grense på hva man skal dele. Det er mange som har mangel på respekt for seg selv, å synker så lavt med å være anonym eller ikke. De fleste bloggere må alltid leve med dette å bli hatet som en offentlig personlig, alle kan ikke like alle – og sånn er det bare. Mitt liv går videre uansett med et stort smil og livsglede – jeg håper du som leser dette kan snu litt på livet ditt til noe bedre. For uansett jeg støtter deg, du som er min venn eller fiende.

 

Advertisements