Hver gang dette skjer så får jeg så dårlig samvittighet, for det er så rart å ikke ha Amalie rundt meg, for hun er jo sammen med meg hver eneste dag. Denne helgen ble det det litt annerledes for da dro Amalie på en liten påskeferie i noen dager, der hun fikk være uten oss foreldre og lillesøsteren sin. Jeg vet hvor mye hun gledet seg og det gjør så godt i mammahjertet når jeg vet det er ting som gjør henne glad, bare det at hun får all oppmerksomheten selv for noen dager – der det kun er fokus på henne.

Når Amalie ikke er hjemme her sammen med oss, så er det et lite tomrom, man merker at hun er borte og stemningen er ikke helt den samme uten henne. Men heldigvis så vet jeg hvor mye hun storkoset seg og trives, og det er den følelsen jeg sitter igjen med og syns er utrolig god – der jeg slipper å være så engstelig.

Den beste følelsen er helt klart når hun kommer hjem igjen, holder rundt meg og sier «mamma, jeg elsker deg overalt på jord» Det var uendelig godt å få henne hjem igjen og gi henne en stor klem! Herremin, jeg savner hun så uendelig mye hver gang jeg ikke har hun rundt meg og da er det godt når dagen kommer der hun er hos oss igjen. Dobbel lykke og dobbel glede der familien er samlet.

Det å få den oppgaven å være mamma til et barn med spesielle behov gir så mye glede omsorg og varme. Man henter krefter fra et sted man ikke skulle tro fantes. Ikke minst alle de gledene, all kjærligheten, alle de flotte menneskene man møter på veien (alt fra andre foreldre i samme situasjon, til barnepleiene på sykehusene. Kunne ikke tenkt meg et annet liv, for jeg er rik!

Advertisements